Det
er en nød innen nyere lutherdom, dvs. de siste 100 – 150
år, at den lutherske kirkefamilie begynner å få de
samme symptomer på oppsplitting som en tidligere har bare sett
innenfor den reformerte og metodistiske kirketype. Derfor er det også
godt og nødvendig at vi som ønsker å holde fast
på den evangelisk-lutherske bekjennelse kan møtes og tale
sammen.
Temaet jeg har fått å tale om, er vel noe av et nøkkeltema
for vår konferanse. Og jeg tror ikke jeg er i stand til å
gi endelige svar på alle de spørsmålsstillingene
som vi med tiden må tale sammen om. Det er da heller ikke sikkert
at dét skulle være målsettingen for mitt foredrag.
Men det tør vel være riktig å si at en av de viktigste
stengsler for enhet og samarbeid oss imellom, ligger i ulik tenkning
om kirkelig fellesskap, grunnet i ulik forståelse av CA7.
Jeg tror at jeg skal være så frimodig at jeg innledningsvis
skal si noen ord om min egen bakgrunn og vei i disse ting. Som de fleste
av dere vet, har jeg vært prest i Den norske kirke – folkekirken
– i 20 år, en tjeneste jeg forlot for 5 år siden,
for – etter en tids tenkepause – å gå inn i
Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn i Norge.
I 1994 ble jeg valgt til formann i FBB, den viktigste bekjennelsesbevegelsen
i Norge, innenfor Den norske kirke. Jeg innså den gang fort at
det særlig på ett område var mye jeg trengt å
lære, nemlig innen ekklesiologi. Med en lavkirkelig arv
i bagasjen, hadde jeg til da vært fornøyd med et relativt
pragmatisk kirkesyn. (Dette var nok for en del betinget rent psykologisk
av den norske særordningen i forhold til kvinnelige prester: En
hadde "kjørereglene" – en slags gentleman's agreement
– som gjorde at norske prester som på grunn av Guds ord
ikke kunne godta kvinnelige prester, ikke skulle tvinges til communio
in sacris. Kjørereglene har gjort at kvinneprestreformen
ikke har skapt like uforsonlige motsetninger i Norge som f.eks. i Sverige.)
Ett år etter at jeg ble formann i FBB, eksploderte homofilisaken
i Den norske kirke: Bispemøtet hadde behandlet spørsmålet
i to år, og kom i 1995 med en delt uttalelse, der 3 av 11 biskoper
gikk inn for aksept av homofilt samliv, vigsel av homofile, samt at
samboende homofile også skulle ha adgang til prestetjenesten.
FBB kom da (sammen med KF og SKG) med en offentlig uttalelse, der vi
også dro klare ekklesiologiske konsekvenser av vranglæren
i bispekollegiet:
Etter det som nå er skjedd, foreligger ingen slik enighet (som
CA7 taler om), og dermed heller ingen virkelig enhet i Den norske
Kirke. De tre biskoper som vil forsvare homofilt samliv, har med sin
vranglære stilt seg utenfor den kristne kirke. Slik vi ser det,
bør derfor ingen kristen høre på disse, søke
råd hos dem, eller stå i gudstjenestelig fellesskap med
dem. For Skriften sier: "Hva har rettferd med urett å gjøre,
og hva samfunn har lyset med mørket?" (2 Kor 6,14)
Vi anbefalte m.a.o. et brudd i det kirkelige fellesskap, noe som i
sin konsekvens innebærer at vi sa at det er to kirker innenfor
den ytre kirkeorganisasjon, den sanne og den falske.
Neste viktige trinn på min vei her, var da Bispemøtet
1997 forbød prestene i Den norske kirke å håndheve
kirketukten. Foranledningen var en kirketuktsak i Nord-Norge som hadde
vakt betydelig offentlig oppmerksomhet. Biskopene fant at i en folkekirke
var det umulig å praktisere bibelsk kirketukt, og fratok derfor
prestene denne deres ordinasjonsrett. For mitt vedkommende betød
det at når Luther i "Von den Konziliis und Kirchen"
beskriver nøklene som ett av kirkens syv kjennetegn,
hadde Den norske kirke dermed mistet et avgjørende kjennetegn
på den sanne kirke.
Sammen med de økumeniske traktater som Den norske kirke offisielt
sluttet seg til i disse årene (bl.a. Porvoo, Joint Declaration
og Leuenbergkonkordien), medførte dette at jeg ble tvunget til
å se i øynene at DnK ikke lenger kunne sees på som
en sann evangelisk-luthersk kirke. De økumeniske traktatene,
som jo er kirkelig forpliktende dokumenter, betyr i praksis at den lutherske
bekjennelse må tolkes i lys av disse, noe som innebærer
at en realiter har endret kirkens fundament. (Dette betyr ikke
at troen ikke kan overleve innenfor DnK, men dette kan kun skje i isolerte
"lommer" der Ordet forkynnes rett. Som kirkefellesskap mener
jeg DnK ikke lenger kan betraktes som evangelisk-luthersk). DnK er med
disse trådt inn i faktisk kirkefellesskap med metodistkirken,
den anglikanske kirke, samt den reformerte kirkefamilie. Typisk for
disse økumeniske dokumenter er at en skaper en fiktiv enhet ved
bruk av upresise læremessige formuleringer, formuleringer som
enhver kan tolke slik han vil. Dette står i skarp kontrast til
det teologiske arbeid som foregikk i reformasjonsårhundret, og
som kan sees som et veldig teologisk presiseringsarbeid. "Troen
gleder seg ved klarhet!"
Med dette var jeg for egne del på vei ut av DnK og på søken
etter en kirke som har bevart bekjennelsen. Resten kjenner dere, jeg
er nå prest i DELK.
Det nye testamente
Når vi skal se på spørsmålet rundt kirkens
enhet, blir det nødvendig ikke bare å se på
CA7, men først og fremst også på vitnesbyrdet i NT.
Her er det flere sentrale tekster som kommer i betraktning. Jesu yppersteprestlige
bønn (Joh 17) har vært sentral i den økumeniske
bevegelse. Dette er ikke tilfeldig. For når Jesus ber om at hans
venner skal være ett, ligger det også et Herrens kall i
dette. Den kristne menighet kan ikke stille seg likegyldig til det Jesus
ber om! Formuleringen i Joh 17,21.23 lyder nøyaktig
Jesus taler altså ikke om å bli til ett, men å
være ett. Faderen bønnhører Sønnen
gjennom å skape denne enhet som er i ham. Enheten er
i Joh 17 trinitarisk begrunnet, dvs. at kirkens enhet hviler i Guds
enhet. Det spesifikt kristne fellesskap konstitueres av at den enkelte
troende står i livssamfunn med Kristus, og derfor står i
koinonia med hverandre:
Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som
vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre
hender rørte ved, om livets Ord – og livet ble åpenbaret,
og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som
var hos Faderen og ble åpenbaret for oss – det som vi
har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også
dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen
og med hans Sønn, Jesus Kristus. 1 Joh 1,1–3
Det er et middelbart fellesskap, noe Paulus uttrykker i det
sentrale nattverdordet i 1 Kor 10,16f:
Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfunn med Kristi
blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi
legeme? Fordi det er ett brød, er vi ett legeme enda vi er
mange. For vi har alle del i det ene brød.
Dette koinonia virkeliggjøres gjennom nådens
midler – nattverden og dåpen – og er derfor virket
av Gud:
For med én Ånd ble vi alle døpt til å være
ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller
frie. Og vi har alle fått én Ånd å drikke.
1 Kor 12,13
Når M. Luther taler om dette, understreker han – til forskjell
fra romersk teologi – at den sanne kirke ikke er en institusjon,
men er et åndelig samfunn som består av alle som lever i
troen på Jesus.
I Efeserbrevet utvikler apostelen dette videre:
Det er ett legeme og én Ånd, likesom dere òg
ble kalt med ett håp i deres kall. Det er én Herre, én
tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over
alle og gjennom alle og i alle (4,4–6).
Og videre:
– inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds
Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet
for Kristi fylde (4,13).
I fortsettelsen taler apostelen så om kirken som Kristi legeme,
et rikt bilde som også gir uttrykk for enheten i kirken. Apostelens
tale om dette i Ef 4,4–14 tjener som grunnlag for formaningen
i begynnelsen av kapittelet:
Jeg formaner dere altså, jeg som er en fange for Herrens skyld,
at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt
med, med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere
bærer over med hverandre i kjærlighet, og legger vinn
på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd.
Ef 4,1–3
Slike formaninger møter vi flere steder i NT (se f.eks. Gal
5,19ff hvor "splittelse og partier" regnes blant kjødets
gjerninger) hvor også splittelsens problem taes opp eksplisitt.
Her er det særlig menigheten i Korint som gir oss flere aktuelle
innspill. I innledningskapittelet tales det om partivesenet i menigheten,
og apostelen sier i denne sammenheng:
10 Men jeg formaner dere, brødre, ved vår Herre Jesu
Kristi navn, at dere alle må føre samme tale, at det
ikke må være splittelse blant dere, men at dere må
være fast forenet i samme sinn og samme tanke. 11 For av Kloes
folk er det blitt meg fortalt om dere, mine brødre, at det
er stridigheter blant dere. 12 Jeg sikter til dette at hver av dere
sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg
til Kristus. 13 Er Kristus blitt delt? - - - 1 Kor 1,10–13
Motsatt peker apostelen senere i det samme brevet på at skille
også kan være nødvendig:
For det må være partier blant dere, for at de ekte kan
bli åpenbare blant dere. 1 Kor 11,19
Skal vi her skille mellom legitim og illegitim splittelse, er spørsmålet
om splittelsen skriver seg fra kjødelig selvhevdelse (individuelt
eller kollektivt), eller om den kommer av nødvendig læremessig
eller moralsk avgrensning. Den første kommer normalt til uttrykk
i læretukten, det siste i kirketukten. I Gal 2,5 har vi et meget
sterkt eksempel på hvordan apostelen opptrer i møte med
vranglære:
Men ikke et øyeblikk vek vi eller gav etter for dem, for at
evangeliets sannhet skulle stå fast hos dere.
Når det gjelder evangeliets sannhet, er det intet kompromiss
eller diplomatisk forhandlingsvilje. Dette gjøres også
til gjenstand for apostolisk formaning:
Men jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som
volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har
lært. Vend dere fra dem! Rom 16,17
Nå ser det ut til at de skillelinjer apostelen er inne på
i 1 Kor 11,19 ikke har ført til avgrensning verken i form av
lære- eller kirketukt. En må da spørre seg hva han
så sikter til?
Luther
Luthers ekklesiologi springer som alt annet i hans teologi frem av
arbeidet med Skriften, og er en direkte konsekvens av hans soteriologi
og nådemiddelforståelse: Kirken står og faller
med artikkelen om rettferdiggjørelsen.
Kirken er i Luthers teologi først og fremst communio sanctorum
– de helliges samfunn. Den er Kristi legeme, og består av
alle som i troen på evangeliet er født på ny gjennom
nådens midler. Kirkens enhet er enhet i sannheten, og hviler i
at Kristus er kirkens hode (ikke paven), og at alle troende har Ånden.
Derfor er den sanne kirke ikke en empirisk konstaterbar størrelse,
men er gjenstand for tro, slik også enheten er det: Nicenums unam
sanctam er noe vi i tro bekjenner, ikke noe vi uten videre kan
se. Likevel har denne usynlige kirke synlige kjennetegn – notae
ecclesiae: Disse er først og fremst forkynnelsen av evangeliet,
dåp og nattverd. I en rett kirke vil det være en ordnet
forvaltning av disse nådens midler, og dette konstituerer den
synlige kirke så vel som den usynlige: Det som frelser et menneske,
er det samme som skaper kirke. Innenfor denne synlige kirke, der det
også er mange hyklere og onde, finnes den sanne, usynlige kirke.
I Store Katekisme skriver han:
Hvis en skulle gjengi det ("communio sanctorum") tydelig
på vårt språk, måtte en kalle det noe helt
annet. For ordet "ecclesia" betyr egentlig en forsamling.
- - - Det skulle derfor på vårt språk egentlig hete
en kristen menighet eller forsamling, eller aller best og klarest
en hellig kristenhet.
Heller ikke skulle ordet "communio", som er føyd
til, oversettes med samfunn, men menighet. - - - Det rette
uttrykket på vårt språk skulle være de
helliges menighet. Det er en menighet hvor det ikke er annet
enn bare hellige, eller, for å si det enda klarere: en hellig
menighet. - - - Meningen og innholdet av denne tilføyelse er
altså dette: Jeg tror at det er en hellig liten flokk og menighet
på jorden, som består av bare hellige, under ett overhode,
Kristus, kallet sammen ved Den Hellig Ånd, i én tro,
ett sinn og én mening, med mange slags gaver, men med den samme
kjærlighet, uten sekter og partier.
Luther gjør i sin kirketenkning rent bord med den romersk-katolske
kirkeforståelsen ved tre kraftige slag:
- Avvisningen av pavens autoritetskrav,
- Forkastelsen av den kanoniske rett,
- Gjenoppdagelsen av det allmenne prestedømme.
Bekjennelsen
Confessio Augustana oppstår i en bestemt historisk kontekst,
og får store historiske konsekvenser. En kan med full rett si
at med CA og tilblivelsen av den lutherske kirke, får vi den
første konfesjonelle kirkedannelse. Senere kommer de reformerte
kirker til, og disse definerer likeledes sin identitet ut fra ulike
bekjennelser; det samme gjør også den romersk-katolske
kirke i og med Tridentinerkonsilet. (Forløpere for det som her
skjer på 1500-tallet har vi i en viss forstand i Oldkirken, idet
en der også fikk kirkedannelser som brøt med storkirken,
f.eks. montanisme og donatisme, og senere den nestorianske kirke. Disse
definerte seg imidlertid ikke ved hjelp av eksplisitte bekjennelser.)
Da Philip Melanchton skrev den bekjennelse som skulle avlegges på
riksdagen i Augsburg sommeren 1530, var han seg bevisst at dette var
et økumenisk dokument. Det var en bekjennelse som hadde
som mål – om mulig – å bygge bro over den kløft
som hadde åpnet seg i kristenheten. Det læremessige innholdet
i CA gir uttrykk for det minimum som etter luthersk forståelse
må ligge til grunn for kirkelig enhet. Dette er det kirkeartikkelen
setter ord på:
Vi lærer at det alltid vil forbli én hellig kirke. Kirken
er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rett,
og sakramentene blir rett forvaltet.
Til virkelig enhet i kirken, er det nok (satis est) å
være enige om evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene.
Det er ikke nødvendig (non necesse) at det alle steder
er ensartede menneskelige tradisjoner, former eller seremonier som
er fastsatt av mennesker. Som Paulus sier: "Én tro, én
dåp, én Gud og alles Far." Ef 4,4–5
Artikkelen gir både en kirkedefinisjon, samtidig som den bestemmer
vilkårene for enhet i kirken. Artikkelen er en pregnant formulering
av det kirkesyn reformatorene har utviklet i årene frem til 1530,
og er preget av to fronter: Mot Rom og mot svermerne.
Fronten mot Rom kommer ikke frem gjennom noen antitese: "Kirken
er ikke …". I stedet griper Melanchton tilbake til ordene
i Apostolicum – communio sanctorum – dog med én
viktig endring: Han erstatter ordet communio med congregatio.
I dette ligger det en bevisst grensedragning i forhold til Roms institusjonelle
kirkesyn, som gjør det kirkelige system og hierarki, den ytre
synlige organisasjon til den egentlige kirke. Det er Luthers forståelse
av kirken som Kristi legeme som ligger bak, en forståelse
som altså gjør at kirken etter sitt vesen forblir usynlig
fordi dens hode, Kristus, er himlene og derfor ikke kan sees. Enhetskriteriet
som følger i artikkelen, utgjør likeledes en bevisst front
mot Rom: Det er ikke paven som konstituerer enheten, men den rette forkynnelse
av evangeliet og den rette sakramentsforvaltning som skjer i lokalmenigheten,
– derfor congregatio. Det romerske kirkesynet er dypest
sett et stykke herlighetsteologi.
I Konfutasjonen går Johan Eck sterkt i rette med CA 7 og beskylder
lutheranerne for donatisme. I Apologien undrer Melanchton seg over dette,
idet han spør om Eck ikke har lest artikkel 8:
Kirken er egentlig forsamlingen av de hellige og virkelig troende.
Likevel er det tillatt å bruke sakramenter som er forvaltet
av onde mennesker. For mange hyklere og onde mennesker er blandet
inn i kirken i dette livet, [slik Kristus sier: "På Mose
stol sitter de skriftlærde og fariseerne. Alt det de sier skal
dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere
ikke rette dere etter." Matt 23,2–3.] Både sakramentene
og Ordet er virksomme på grunn av Kristi innstiftelse og befaling,
selv om de overrekkes av onde mennesker.
Vi forkaster dem som nekter at det er tillatt å benytte de
ondes tjeneste i kirken, og mener at onde menneskers tjeneste er unyttig
og uten virkning.
CA7 og CA8 må leses i lys av hverandre, idet den siste artikkelen
først og fremst handler om den synlige kirke. Med denne artikkelen
avvises sammen med donatismen også svermernes drøm om rene
menigheter. Her i verden er dette ikke mulig, slik også vitnesbyrdet
i NT klart viser.
Fronten mot svermerne kommer i CA7 til uttrykk i bestemmelsen av hvor
den sanne kirke er å finne: Det er den lydelige evangelieforkynnelse,
det ytre ord, og de ytre sakramenter som forteller
hvor congregatio er. Ord og Sakrament er notae ecclesiae, kirkens
kjennetegn, og disse kjennetegn er samtidig de midler Gud bruker for
å skape og opprettholde sin kirke. Den usynlige kirke fremtrer
der det er en ordnet forvaltning av nådens midler (jfr. CA 5).
Den lutherske kirkedefinisjonen er derfor paradoksal: Den sammenholder
det synlige og usynlige på en slik måte at den ene ikke
kan være uten det annet. Spiritualismen hos svermerne definerte
derimot den sanne kirke ut fra den enkelte troendes hellighet og subjektive
åndsfylde, (eller – som hos Calvin – ut fra Guds skjulte
utvelgelse). I tråd med dette vil svermernes enhet bestå
i den gjensidige anerkjennelse og gjenkjennelse av hverandres åndelighet
og hellighet. Dette gjør at kirkedefinisjonen kommer til å
hvile på gjerningsrettferdighet, og fører dermed –
likesom romersk ekklesiologi – til herlighetsteologi.
Når Luther senere, i de Schmalkaldiske artikler tar opp forholdet
til svermerne, er han langt mer eksplisitt enn CA7:
Vi fastholder da, at Gud ikke gir noen sin Ånd eller nåde
unntatt gjennom eller med det forutgående, ytre ord. Dermed
kan vi holde stand over for svermerne, som skryter av, at de har fått
Ånden uten ordet og forut for det. - - - Det er alt sammen den
gamle Djevel og slange, som også gjorde Adam og Eva til svermere
og førte dem fra Guds ytre ord over i åndelighet og egne
meninger. - - - Kort sagt, svermeriet sitter i Adam og hans barn fra
syndefaldet av og inntil verdens ende. Dets gift er inngytt og innplantet
i oss av den gamle drage. Og det er opprinnelsen, kilden og kraften
bak alle kjetterier, også pavedømmet og muhamedanismen.
Derfor må og skal vi stå fast på, at Gud ikke vil
handle med oss mennesker på annen måte end gjennom sitt
ytre ord og sakramenter. Alt annet, som gir seg ut for å være
Helligånd, men som er uten et slikt ytre ord eller sakramentene,
det er fra Djevelen. (Schmalk. Art. III, VIII)
–––
Når Melanchton bruker ordene satis est – det er
tilstrekkelig – om ord og sakrament som enhetskriterium, skal
vi for det første merke oss at han dermed understreker at det
som konstituerer kirken, også er det som konstituerer dens enhet.
Tenker Melanchton nå på den synlige eller den usynlige
kirkes enhet? Svaret er begge. Nådemidlene definerer
ikke bare den sanne kirkes væren og vesen, men også kirkens
synlighet. Det er i samlingen om disse ytre, synlige
midler kirken trer frem.
Videre er det å merke seg at uttrykkene satis est og
non necesse begge er sentrale begreper i formal logikk. Som
kjent inngikk både logikk og retorikk i den klassiske (ut-)dannelse
som reformatorene hadde. De kunne sin Aristoteles. CA7 sier to ting
om kirkens enhet:
– |
det er tilstrekkelig å
være enige om evangeliets forkynnelse og sakramentenes forvaltning,
og |
– |
det er ikke nødvendig at det alle steder er ensartede
menneskelige tradisjoner, former eller seremonier som er fastsatt
av mennesker. |
Det siste punktet utfoldes videre i CA 15 og 28.
Poenget med disse to punktene er at det her skjelnes mellom menneskelig
og guddommelig rett (ius humanum og ius divinum). Paven og romerkirken
påberopte seg retten til å innstifte nye seremonier og tradisjoner
som kunne være nødvendige til frelse. Som eksempel kan
nevnes pilegrimsreiser og faster som medvirkende til å erverve
syndenes forlatelse. Reformatorene avviser dette indignert og konsekvent.
Retten til å regulere denne slags ordninger har en kun i kraft
av ius humanum, og det er derfor noe som ligger inn under den
kristne frihet. Gjør en som Rom, og hevder at dette også
er ifølge ius divinum, får man en lære som
ødelegger troens hovedartikkel – CA4 –, og med det
også den kristne frihet.
Det som er fastsatt etter guddommelig rett, er forkynnelsen av evangeliet
og forvaltningen av sakramentene. Enighet om dette er tilstrekkelig,
dvs. at der kreves ikke noe mer, noe i tillegg til en slik
enighet for at en sann enhet skal foreligge.
Samtidig er det interessant nettopp fra et rent
logisk synspunkt at Melanchton bruker det logiske satis est
og ikke i stedet necesse est. En kan spørre seg hvorfor
Melanchton ordlegger seg slik. Er det kun uttrykk for hans ”leise
treten”1, eller har dette
også teologiske implikasjoner? Vi vet av andre skrifte fra Luthers
hånd, f.eks. sendebrevet til menigheten i Leisnig (1523) at en
ny kirkedannelse ikke lå innenfor Luthers horisont. Hans mål
var å rense den eksisterende katolske kirke. Når deres erkebiskop
ikke vil gi dem evangeliske prester, anbefaler han derfor menigheten
å ta saken i egen hånd, og på grunnlag av læren
om det allmenne prestedømme selv å ordinere prester. At
dette brøt med kanonisk rett, og at slike prester ble stående
uten suksesjonen, bekymret ham ikke. Den slags hørte ikke med
til kirkens esse, men kun til den bene esse. Det var
også håpet om å få gjenreist den katolske kirke
som lå bak at de lutherske møtte på riksdagen i Augsburg,
og dette håp holdt seg enda levende i noen år. Når
reformatorene venter at det endelig skal bli noe av et allment konsil
i 1537 – og de forfatter Schmalk. Art. og Tractatus,
er dette håpet imidlertid nærmest oppgitt.
Hvordan dette nå enn har vært, er meningen i praksis at
den consensus om evangeliets forkynnelse og sakramentenes forvaltning
som artikkelen taler om, både er tilstrekkelig og uunnværlig
vilkår for enhet.
[Det for øvrig kan ha sin betydning å være oppmerksom
på at CA7 også – realiter – er en gudstjenestedefinisjon.
Evangeliets rette forkynnelse og den rette forvaltning av sakramentene
er jo det som konstituerer den sanne gudstjeneste. Også dette
må sees i sammenheng med CA5:
For at vi skal komme til denne tro, er det innstiftet en tjeneste
med å lære evangeliet og meddele sakramentene. For ved
Ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt,
han som frembringer troen, hvor og når Gud vil, i dem som hører
evangeliet. - - -
Samtidig er det klart at hvordan en evangelisk-luthersk gudstjeneste
skal ordnes rent liturgisk, er et adiaforon. Her er det ikke nødvendig
å se likt på tingene, eller å ha samme ordninger.
Dette ser vi også i hvordan Luther arbeider med liturgiske spørsmål.
I 1523 gir han ut Formulae Missae, som i alle hovedledd er
identisk med den romerske messe, bare at alt som er i strid med Skriften
er renset ut. Nyttår 1526 kommer så Deutsche Messe,
der Luther foreslår tre forskjellige gudstjenesteformer og -ordninger.
Likeledes ser vi at der lages en rekke forskjellige gudstjenesteordninger
i de lutherske land, uten at det får noen splittende betydning.
Det som er conditio sine qua non er CA7's understreking av
ord og sakrament.]
Det avgjørende spørsmål når en skal tale
om de konkrete konsekvenser av CA7 med henblikk på kirkelig enhet,
er hvordan en forstår begrepene "enighet" – consentire
–, og "evangeliets forkynnelse" – doctrina
evangelii.
Leif Grane mener i sin kommentar til Augustana at
doctrina evangelii nettopp sikter til den faktiske forkynnelse,
og ikke til dogmatisk konsensus. Dette begrunner han bl.a. i at CA er
før-konfesjonell. Likeledes hevder han at den enhet CA7 taler
om, først og fremst er en åndelig enhet, ikke
en synlig, empirisk enhet. Tilsvarende kan Anders Nygren hevde2
at CA 5 og 7 ikke taler om annet enn at det må være
en evangelieforkynnelse, men at det ikke sies noe om hvordan
denne skal være, altså gir en nærmere innholdsbestemmelse
av forkynnelse og sakramentsforvaltning: Det evangelium bekjennelsen
taler om, er ikke en doktrine, men et dynamisk, kraftfullt ord, "Guds
mektige gjerning til menneskets frelse" som lyder i det proklamerte
ord. Holsten Fagerberg3 tar dette opp
og tilbakeviser hele tanken ettertrykkelig: For hva slags forkynnelse
inneholder ikke også dogma? Han siterer Apologien:
Dersom en kristen kirke skal finnes og forbli, må den rene
lære om Kristus og rettferdiggjørelsen holdes oppe. Ap
IV, 377.
Hva hører så med til doctrina evangelii? Hvor
omfattende skal en si at en slik enighet må være?
Nettopp her er det at problemene virkelig blir akutte. En står
her overfor en rekke konkrete problemområder som griper inn i
vår konkrete situasjon i dag.
La oss ta noen konkrete eksempler: Hører forståelse av
ordet "dag" i 1 Mos 1 med til evangeliet, slik at en mår
være enige om dette dersom det skal være grunnlag for prekestol-
og alterfellesskap? Hva med spørsmålet om skilsmisse –
gjengifte? Læren om "verdens rettferdiggjørelse"?
Kvinnelige prester? Kirketukt og spørsmålet om åpent
eller lukket nattverdbord? Her vil det være vidt forskjellige
oppfatninger mellom brødrene.
For min egen del er jeg neppe i stand til å gi endegyldige svar
på disse spørsmålene. Men jeg vil peke på et
par viktige momenter som må være med når en skal drøfte
dette:
- Doctrina evangelii kan neppe sikte til ordet evangelium
i dets snevre betydning, dvs. evangelium til forskjell fra loven.
I så fall ville dette innebære – som en også
kan se det i debatten i folkekirkene – at f.eks. uenighet om
homofili ikke kan regnes som kirkesplittende, ei heller uenighet om
kvinnelig prester.
- Dette innebærer at ordet evangeliet her må
forståes i sin vide betydning (slik vi har det f.eks. i evangelieskriftene),
dvs. at det betegner frelsesåpenbaringen som helhet slik den
er gitt oss i Den hellige skrift, enten det når dreier seg om
lov eller evangelium, skapelse eller forløsning. Dette gir
seg bl.a. også av det faktum at Lille Katekisme også hører
med blant bekjennelsesskriftene, der budene har en sentral plass.
Denne bruken av ordet var også vanlig i senmiddelalderen, –
en kunne tale om "evangeliet" slik vi taler om "kristendommen".
- Dermed tvinges vi til å si at det er Den hellige skrift som
frelsesåpenbaring som setter kriteriene for hva det må
være enighet om. Er en uenig med Skriften, er en uenig med Kristus,
og da er enhet også umulig: Quod est biblicum christianum
– "(Bare) det som er bibelsk, er kristent". Dette
innebærer at ethvert brudd med Bibelens autoritet, vil umuliggjøre
sann enhet.
- Men hva om en er enige om lydigheten mot Skriften, men forstår
og tolker konkrete skriftord forskjellig? Med dette stilles vi –
som i så mange andre spørsmål i dag – overfor
det hermeneutiske problem. Dette er interessant nok CAs tyske tekst
inne på i artikkel 7. Her tales det bl.a. om at:
– evangeliet
skal forkynnes på enig måte etter sin rette mening
–
Denne siste formuleringen er viktig. Den sier jo at det er noe som
er Skriftens mening. Vi vet at den rette mening det
her er tale om, er at Skriften må leses og forkynnes i lys av
lov og evangelium. Den rette deling av lov og evangelium er
kjennetegnet på den rette teologi, å blande lov og evangelium
fører med seg alle slags nød for samvittighetene, vrang
lære og ugreie i menighetene.
Det er ikke uvanlig i denne sammenheng å
sette opp et skille mellom sentrale og perifere sannheter
i troen. Eksempelvis sies det i en utredning om DnK's forhold til de
økumeniske bevegelser fra 19774:
CA7 forutsetter ikke en omfattende teologisk konsens som grunnlag
for kirkens enhet, men begrenser seg til evangeliet, som
presenteres i forkynnelse og sakramenter. Innholdsmessig må
dette evangeliet forståes i lys av de grunnleggende utsagn i
de foregående artikler om det som er nødvendig for rettferdiggjørelse
av tro. - - - Overalt der dette samme evangelium presenteres, er den
ene sanne kirke til stede … Kirkens enhet grunner seg ikke på
anerkjennelse av et læresystem, men på enhet m.h.t. evangeliets
sentrale innholdsmomenter …
I lys av Skriften og vår kirkes bekjennelse må vi se
evangeliet som kirkens enhetsgrunn … Evangeliet har
et bestemt saksinnhold. Det må utlegges som elementær
omtale og tolkning av frelseskjensgjerningene, og fremtre som
personlig tilegnelse av frelsens gaver …
Det interessante med denne måten å tenke på, er at
en gjør CA 1 – 6 til den nødvendige innholdsbestemmelse
av evangeliet, mens en uttrykkelig avviser at artiklene som følger
etter har en slik grunnleggende enhetsbetydning! De første hører
med til articuli fundamentalis, de siste til summa doctrinae.
Til dette må vi si at rett nok kan en skjelne mellom sentrale
og ikke-sentrale sannheter i Skriften. Det gjør også reformasjonsfedrene.
Men Skriften selv gir intet grunnlag for å si at fornektelse eller
fordreining av ikke-sentrale sannheter i Skriften skulle være
i samme klasse som adiafora, og som det følgelig ikke er nødvendig
å enes om. Eller at det som bekjennes i CA 9 – 21 skulle
høre til "de frie ting", – hva da med f.eks.
realpresensen?!
En annen måte å skjelne mellom sentrale og ikke-sentrale
sannheter i troen, finner vi den klassiske lutherske tenkningen i forbindelse
med spørsmålet om det kan være sanne Guds barn også
innenfor heterodokse kirkesamfunn. Her har den lutherske kirke alltid
svart et utvetydig "ja": Så sant et menneske i sitt
hjerte tror på Kristi frelsesgjerning i vårt sted og for
vår skyld – satisfactio vicaria – hører
det også til una sancta. At det så ikke hører
til en ortodoks kirke i organisatorisk forstand, kan ha flere grunner:
Manglende forståelse og undervisning o.l., noe som ikke nødvendigvis
hindrer et menneskes frelse, men som i høy grad kan representere
en fare for frelsen.
Til sist også noen ord om consentire. Her vil det primært
være to måter å tenke om hva en skal legge i dette
begrepet:
- Den oppfatning som vil sette krav til det som faktisk og aktuelt
læres og forkynnes i et kirkesamfunn. Om dette må der
ikke råde uenighet, og denne enighet må så innholdsbestemmes
ut fra det vi har talt om over.
- For det andre det syn – som jeg selv også hadde i min
tid som prest i Den norske kirke, nemlig at så sant kirken
hadde en luthersk bekjennelse, dvs. at dette var kirkens fundament
både i åndelig og kirkerettslig forstand,
og dermed det som skulle være normativt grunnlag for alt som
skjer i kirken, var dette den viktigste enighetsgrunn. Kirken kunne
da tåle mange slags avvik så lenge fundamentet stod fast.
Det var jo vi som stod for og forkynte den sanne lære,
og derfor kunne vi si: "Det er vår kirke" –
selv om mange leiesvenner hadde sneket seg inn.
I tråd med det siste punktet har det vært vanlig å
si blant de bekjennelsestro innenfor folkekirkene at "vi blir stående
til vi blir kastet ut"! Slik var det jo med kirkens reformator:
Han ønsket ikke å etablere noen ny kirke, bare å
rense den gamle. Men fordi han ble "kastet ut" – underlagt
både det lille og det store bann, ble den lutherske kirke til
ut av nøden.
Dette er uten tvil historisk korrekt. Likevel har denne oppfatning
også betydelige problemer heftet ved seg. For det første
er jo saken den at det i dag er umulig å bli kastet ut av folkekirkene.
Det finnes rett og slett ikke lovgivning for ekskommunikasjon i de nordiske
folkekirker. Derfor vil en i prinsippet kunne bli stående med
formelt medlemskap til evig tid. Den eneste type sanksjonshandlinger
som finnes i folkekirkene, er overfor ordinerte prester. Disse kan fratas
sine presterettigheter, noe som eksempelvis er skjedd med Børre
Knudsen i Norge, og nå sist Arne Olsson i Sverige.
For det andre fører dette til
at bekjennelsestro lutherdom de facto reduseres til en skoleretning
blant mange andre innenfor det storkirkelige fellesskap slik H. Sasse
skriver om dette i en kjent artikkel fra 19615.
Ens blotte eksistens innenfor storkirken blir en del av den kirkelige
pluralisme. En er tålt, men såre upopulære. Dette
gjør at de som blir stående igjen innenfor folkekirkene
– med all den kamp og smerte det medfører – kommer
til å beholde et av kjennetegnene på den sanne kirke som
vi som har gått ut og står i små bekjennelseskirker
mangler, nemlig korset6. Denne situasjonen
fører til at spørsmålet om "hvorvidt vi har
noen eksistensberettigelse i kirken" stilles. Hvordan dette besvares
fra det folkkyrkliga establishment i Sverige, vet dere bedre enn jeg.
I Norge har avgående Oslobiskop Gunnar Stålseth nylig offentlig
stilt spørsmålstegn ved Norsk Luthersk Misjonssambands
tilhørighet til folkekirken. Noe som har avfødt indignerte
reaksjoner fra dette hold.
Det denne måten å tenke på innebærer rent ekklesiologisk,
er at en må forstå seg selv som ecclesiola in ecclesia.
Dette er en ikke uvanlig tanke innenfor de lutherske kirkene siden pietismens
tid, men har faktisk også noe av sin rot i det Luther skriver
i Deutsche Messe:
Den tredje form for gudstjeneste, som skulle være i overensstemmelse
med den rette evangeliske ordning, skulle derimod ikke afholdes offentligt
blandt alle slags folk. Det skulle være for dem, der for alvor
ville være kristne og bekende evangeliet med hånd og mund.
De skulle indskrives med navn og samles i et hus til bøn, til
skriftlæsning, til dåb, til modtagelse af nadveren og
til at udøve andre kristelige gerninger. Inden for en sådan
ordning kunne man kende, straffe, forbedre, udstøde eller bandsætte
dem, der ikke levede som kristne, efter Kristi regel i Matt 18,15ff.
[Her kunne man også pålægge de
kristne en almindelig givertjeneste, som man villigt gav og uddelte
blandt de fattige, efter Paulus' eksempel i 2 Kor 9. Her behøvedes
ikke mange og lange sange. Her kunne man også holde dåb
og altergang på en kort og smuk måde, og lægge hele
vægten på ordet og bønnen og kærligheden.
Her måtte man have en god, kortfattet katekismus omfattende
Trosbekendelsen, De Ti Bud og Fadervor. Kort sagt, hvis man havde
folk og personer, der for alvor ønskede at være kristne,
så var gudstjenestens ordning og indhold snart bragt i stand.]
Men jeg kan og vil endnu
ikke ordne eller indrette en sådan menighed eller forsamling.
For jeg har endnu ikke folk og personer til det. Desuden ser jeg heller
ikke mange, der føler behov for det. Men kommer det så
vidt, at jeg må gøre det og bliver tvunget til det, så
jeg ikke med en god samvittighed kan undlade det, så vil jeg
gerne bidrage og hjælpe det bedste, jeg formår7.
Selve folkekirkens situasjon – som er et av hovedkjennetegnene
på den konstantinske æra – muliggjør og betinger
en slik tenkning. Enheten mellom kirke og folk var en selvfølgelig
forutsetning for Martin Luther, enheten mellom fyrste og kirkestyre
var en kirkepolitisk nødløsning som ble permanent. Den
frikirkelighet som kommer med religionsfriheten i Europa og fremveksten
av Amerikas forente stater, lå ikke innenfor hans horisont. Men
dette er vår virkelighet, og muliggjør at vi kan tenke
førkonstantinsk i ekklesiologien: Den kristne kirkes situasjon
i det sekulariserte Vesten ligner mer og mer på de første
kristnes situasjon.
For det tredje er det i dag et stort spørsmål
om det er dekning for å si at de nordiske folkekirker står
med en sann luthersk bekjennelse som sitt fundament. En rekke kirkelige
vedtak og ikke minst de økumeniske traktater som er underskrevet
de senere år, fungerer som en kirkelig justering av bekjennelsesforpliktelsen.
Leuenbergkonkordien lærer oss å lese CA om som om det var
Augustana Variata8 som var kirkens
offisielle bekjennelse, Joint Declaration gjør det samme. Og
så kan en spørre med salmisten: "Når grunnvollene
rokkes, hvem kan da bli stående?" (Salm 11,3) På dansk
hold har det vært hevdet med styrke at i det læremessige
frafall folkekirken nå representerer, er den eneste legitime grunn
til å bli stående kirkekampen9.
Hvordan en nå vurderer dette, kan det være nyttig å
minne om at Augustana Variata ikke førte til noe brudd mellom
Luther og Melanchton. De personlige bånd dem imellom var for sterke.
Men da Luther var død, ble Variata og Melanchtons kirkepolitisk
motiverte forsøk på læremessig kompromiss opphav
til de veldigste kamper innenfor lutherdommen, stridigheter som først
ble bilagt 30 år senere med Konkordieformelen i 1580.
Den menneskelige faktor
Når vi skal tale sammen om de ting som har med å skape
enhet, har vi ikke bare med de rent dogmatiske spørsmål
å gjøre. Vi er også selv med i en slik samtale, og
gamle Adam vil som kjent gjerne føre ordet. Noe kirkehistorien
også gir tallrike eksempler på.
Jeg tror at det kan være viktig her å minne oss selv om
det første sendebrevet i Åpenbaringsboken, til Efesos:
1 Skriv til engelen for menigheten i Efesus: Dette sier han som holder
de sju stjerner i sin høyre hånd, han som går midt
mellom de sju lysestaker av gull: 2 Jeg vet om dine gjerninger og
ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde.
Du har prøvet dem som kaller seg selv apostler, og ikke er
det, og du har funnet at de er løgnere. 3 Du har tålmodighet,
du har hatt mye å bære for mitt navns skyld, og du er
ikke gått trett. 4 Men jeg har imot deg at du har forlatt din
første kjærlighet. 5 Kom derfor i hu hva du er falt fra.
Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke,
så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake
bort fra sitt sted – hvis du ikke omvender deg. 6 Men du har
dette: Du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg og hater. 7 Den
som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene:
Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livets tre, som er i
Guds Paradis! Åp 2,1-7
Her hører vi om en menighet som vi ville kalt for en mønstermenighet.
Den har utholdenhet, har lidd meget for evangeliets skyld "uten
å gå trett", og har både lære- og kirketukt
i orden. Likevel sier Jesus sitt "Jeg har imot deg …"
Selv om alt var "rett" i menigheten, var alt likevel galt!
Den første kjærlighet var borte, noe som gjorde at alt
annet kom i ulage.
Dette sier oss at det "å ha rett", selv det å
ha alt rett, ikke gir noen garanti mot at lysestaken kan bli
tatt fra oss. Det å ha rett representerer en fare – åndelig
talt, idet det kan føre til retthaveri, som henger sammen med
egenrettferdighet og dertil hørende hardhjertethet. Ingen blir
frelst på dommens dag fordi han er rettroende!
På den siste store dag er og blir jeg intet annet enn en synder
som trenger nåde. Så sier Jesus: "Salige er de fattige
i ånden, for himlenes rike er deres!" (Matt 5,3) Det er som
hjelpeløse syndere som er fattige i ånden, vi skal tale
sammen – dersom vi skal tale i Herren. Da kan kanskje
det også få skje som profeten Malaki taler om:
Da talte de med hverandre, de som frykter Herren. Og Herren lyttet
og hørte det. For hans åsyn ble det skrevet en minnebok
for dem som frykter Herren og høyakter hans navn. Mal 3,16
CA7
– latinsk tekst:
Item docent, quod una sancta ecclesia perpetuo mansura sit.
Est autem ecclesia congregatione sanctorum, in qua evangelium recte
docentur et recte administrantur sacramenta.
Et ad veram unitatem ecclesiae satis est consentire de doctrina
evangelii et administratione sacramentorum. Nec necesse est ubique
esse similes traditiones humanas, seu ritus aut ceremonias ab hominibus
institutes. Sicut inquit Paulus: Una fides, unum baptisma, unus
Deus et Pater omnium cet. |
– tysk tekst:
Es wird auch gelehrt, daß alle Zeit müßte
ein heilige christliche Kirche sein und bleiben, welche ist die
Versammlung aller Gläubigen, bei welchen das Evangelium rein
gepredigt und die heilige Sacrament laut des Evangelii gereicht
werden.
Den dieses ist gnug zu wahrer Einigkeit der christlichen
Kirchen, daß da einträchtiglich nach reinem Verstand
das Evangelium gepredigt und die Sacrament dem göttlichen Wort
gemäß gereicht werden. Und ist nicht noth zu wahrer Einigkeit
der christlichen Kirchen, daß allenthalben gleichförmige
Seremonien, von den Menschen eingesezt, gehalten werden, wie Paulus
spricht Ephes. 4,5.6: Ein Leib, ein Geist, wie ihr berufen seid
zu einerlei Hoffnung euers Berufs, ein Herr, ein Glaub, ein Taufe. |
CA8
– latinsk tekst:
Quamquam ecclesia proprie sit congregatio sanctorum et
vere credentium, tamen quum in hac vita multi hypocritae et mali
admixit sint, licet uti sacramentis, quae per malos administrantur,
iuxta vocem Christi: Sedent scribae et pharisaei in cathedra Moysis
cet. Et sacramenta et verbum propter ordinationem et mandatum
Christi sunt efficacia, etiamsi per malos exhibeantur.
Damnant Donatistas et similes, qui negabant licere uti
ministerio malorum in ecclesia, et sentiebant ministerium malorum
inutile et inefficax esse. |
– tysk tekst:
Item, wiewohl die christliche Kirch eigentlich nichts
anders ist, denn die Versammlung aller Gläubigen, jedoch
dieweil in diesem Leben viel falscher Christen und Heuchler sein,
auch öffentliche Sünder unter den Frommen bleiben, so
sind die Sacrament gleichwohl kräftig, obschon die Priester,
dadurch sie gereicht werden, nicht fromm sind, wie denn Christus
selbst anzeigt Matth. 23,2. Auf dem Stuhl Mosi sitzen die Pharisäer
cc.
Derhalben werden die Donatisten und alle andere verdammt,
so anders halten. |
1 Uttrykket er hentet fra
Luthers svarbrev av 15. mai 1530 på Philip Melanchtons utkast
til CA, der han bl.a. skriver: Utkastet "gefällt mir sehr
gut und ich weiss nichts daran zu verbessern noch zu ändern.
Es würde sich auch nicht schicken, denn so sanft und leise kann
ich nicht treten". Tillbaka
2 I STK 1957, s. 65 –
74. Tillbaka
3 A new look at the Lutheran
Confessions, CPH, St. Louis 1988. Tillbaka
4 Den norske kirkes økumeniske
engasjement. Utredning fra et utvalg oppnevnt av Bispemøtet
1974 (den såkalte Tranakomiteen), Oslo 1977, s. 176ff. Tillbaka
5 Article VII of the
Augsburg Confession in the present crisis og Lutheranism. Letters
to Lutheran Pastors no. 53, April 1961. Trykt i We Confess anthology,
CPH, St. Louis 1999, III s. 40ff. Tillbaka
6 Korset er det 7. og siste
kjennetegnet på den sanne kirke i Luthers "Von den Konzilien
und Kirchen" av 1538. Tillbaka
7 I dansk oversettelse ved
Finn B. Andersen, se http://www.lutherdansk.dk/.
Tillbaka
8 Melanchtons bearbeidelse
av CA fra 1539, der han for å komme både Rom og Calvin
i møte korrigerer den opprinnelige CA. Tillbaka
9 Leif Andersen: Hvem fløjtede
kirkekampen af, i Vi som kirke, s. 97-116. Lohses Forlag,
Fredericia 1997. Tillbaka
|