OASE feirer 25 år i år, og dette har fått en viss oppmerksomhet. Det aktualiserer spørsmålet om hvorfor man fra enkelte hold inntok en reservert holdning til den karismatiske bevegelse og OASE bevegelsen da denne ble opprettet. Videre hvordan vi bør forholde oss til denne bevegelsen i dag.
 

Litt historikk

Den karismatiske bevegelse begynte å gjøre seg gjeldende i Skolelaget og i Indremisjonen særlig på midten av syttitallet. I intervju med Dagen i anledning OASE’s 25 års jubileum sier Jens Petter Jørgensen følgende om oppstarten:

”Det startet innen skole- og studentlagsmiljøet. Som lagssekretærer opplevde jeg sammen med blant andre Oddvar Søvik, Jan Gosner og dePresno-brødrene en sterk nød og en sterk kamp for å nå fram til hjertene på studenter.”

”Vi møtte representanter fra amerikanske Full Gospel Business Men i Oslo på midten av 70-tallet. Fyldige, dresskledde menn med slips og mange merkelige fakter. Men de hadde med seg en begeistring og glede som smittet over på oss skolelagssekretærer. Selv var jeg bare 24 år den gangen, og sammen med mine kolleger dannet vi en bønnegruppe for å få den åndelige kraft som amerikanerne hadde.”

”Vi fikk svar på våre bønner. Vi ble fylt med en helt ny Ånd. Vi var sikker på at Gud ville bruke oss til å vinne vår generasjon. Gløden kunne nå ingen ta fra oss. For oss handlet dette om å vinne mennesker for Gud, om evangelisering og misjon. Med velsignelse fra Oslo Indremisjons store leder, Hans Chr. Lier, dro vi i gang det første Helligånd-seminaret i Storsalen i Oslo. Vi håpet på 60 deltakere. Det kom 1200. Seminaret startet med en enorm syndenød blant prester, forstandere og andre ledere. Så ble folk fylt med Den Hellige Ånd, og 'bråket' innen norsk kristenliv var i gang.”

Innflytelsen fra OASE førte etter hvert til store spenninger i Indremisjonen. Formann T. Øberg og generalsekretær Håkon Andersen forsvarte stort sett en åpen holdning, man ville ta med seg det positive fra bevegelsen, og samtidig holde utenfor det som ikke kunne forenes med Indremisjonens tro og tradisjon. C. Fr Wisløff, Fredrik Wisløff og andre, advarte derimot, og hevdet at man ved å ta med seg deler av den karismatiske bevegelse likevel fikk med seg roten og den teologiske tenkemåte som preger bevegelsen. Påvirkningen fra OASE viser i ettertid at man må gi dem rett, som hevdet sistnevnte syn. 
 

Etableringen av OASE

OASE ble startet i 1980, i forlengelsen av de såkalte Hellig Ånds seminarene. Det ble fra første stund lagt opp til å arbeide inn mot menighetene i den norske kirke, overfor organisasjonene, og frikirken. OASE bevegelsen ble i så måte en nettverksbevegelse som tok mål av seg til å føre Åndens kraft inn i de bestående kirker og organisasjoner. At OASE fremstod som nettverk, fremtvang en mer bevisst stilling til OASE bevegelsen. Fra OASE side ble organisasjoner og bevegelser i kirken etter hvert kategorisert som åpne eller lukkede for den karismatiske velsignelse. I ettertid sier Einar Ekerhovd som i 2005 er OASE’s leder følgende om dette, i intervju med avisen Norge i Dag. Anledningen er OASE’s 25 års jubileum:

”Kirken trenger OASE. Den norske kirke vil forgubbes hvis den ikke åpner opp for OASE.” 

”Vi har et mål at OASE skal få større innflytelse i norsk kirkeliv. Vi vil at aktivitetene i kirkene skal være fylt av ånd, liv og sannhet. Tiden for markant motstand mot OASE er forbi, men mange er likegyldig til bevegelsen.” 

”I dag kan vi se at det Oase har stått for i 25 år leves ut i de nye forsamlingene som skapes. Oase står sterkt i IMI kirken og Storsalen, kirker som samler mange unge mennesker.” 

”OASE er redningen for mye av kirkelyden i Norge. Der Guds rike går fram i vår tid er det karismatisk preget kristendom som vokser.” 

Jeg har vanskelig for å se noe annet enn en meget sterk og uåndelig selvbevissthet, og mangel på ydmykhet i disse utsagnene. 

Fra flere hold, ikke minst fra NLM, ble OASE møtte med skepsis på grunn av sin lære om Åndens fylde, profetiske budskap og tungetale. Man advarte mot bevegelsen både på teologisk grunnlag og fordi den fremstod som en meget påtrengende og selvbevisst fornyelsesbevegelse. Hva angår det teologiske oppgjør med OASE fikk man meget god hjelp fra daværende generalsekretær i den danske skolelagsbevegelse, Nils Ove Rasmussen, senere Vigilius, som skrev boken ”Den karismatiske vekkelse, pinse på ny?”. Den kom i norsk oversettelse og ble gitt ut på Lunde forlag. 

Selv om OASE prøvde å fremstå som en mer moderat luthersk tilpasset karismatisk variant, mente man å kunne se det samme mønsteret i deres tenkning som gjorde seg gjeldende i den karismatiske bevegelse ellers. Nemlig en skjelning mellom to trinn i kristenlivet. Mellom det å motta frelsen og senere Åndens fylde til seier over synd. Selv om OASE gav inntrykk av å være en slags karismatisk light variant, var denne struktur i deres tenkning meget tydelig.
 

OASE’s utvikling

Etter at OASE var opprettet ble det reist spørsmål om OASE virkelig var så moderat som man kunne få inntrykk av. Bevegelsen viste seg snart å være ukritisk åpen overfor nyere og mer ytterligere karismatiske bølger når disse først kom. Ikke minst gjaldt det OASE’s leder Jens Petter Jørgensen. Etter et opphold i USA i 1989, konstaterte han at mange lutherske karismatikere forlot sine menigheter og gikk inn i karismatiske menigheter. Flere gikk inn i Vineyard-bevegelsen og sluttet seg til John Wimbers teologi. 

Jørgensen selv var på den tid oppgitt over mangel på karismatisk entusiasme i lutherske sammenhenger i Norge, og lette etter noe med mer kraft i. I Vårt Land uttalte han at han tvilte på at de lutherske menigheter lot seg fornye. Wimbers kraftevanglisering, med tegn, under, helbredelse og demon utdrivelser, gav likevel håp og kunne kanskje også gi fornyet fornyelse også i Norge. En tilsvarende åpen holdning inntok T. Engelsviken. 

Wimber ble invitert til å tale på OASE stevnet i 1989. Det førte til at Erling Utnem trakk seg som taler fra OASE stevnet samme år. OASE bevegelsens ledelse kom med en uttalelse om Wimbers teologi. Denne var overveiende positiv, men hadde også enkelte negative bemerkninger. Indremisjonens generalsekretær A. Skaaheim var imidlertid ikke fornøyd med OASE ledelsens åpne og positive holdning til Wimber. 

Senere viste det seg at Jørgensen heller ikke fant grunn til å være særlig skeptisk mot den såkalte Torontobevegelsen da denne kom i 1994. Å falle i Ånden ble en foreteelse også i menigheter og forsamlinger som var knyttet til OASE bevegelsen eller som mottok impulser fra denne. Mest åpen for dette var antageligvis IMI-kirken i Stavanger. 

Av dette kan vi slutte at OASE egentlig har fremstått som temmelig ukritisk overfor de nye bevegelser. Mer kunne vært nevnt, her skal vi nå gå videre og spørre hva det er som preger OASE i dag? Jeg vil gi noen skissemessige holdepunkter.
 

OASE i dag

Det er vanskelig å danne seg et enhetlig teologisk bilde av hvordan OASE fremstår i dag. Selv om man ennå ser på seg selv som en fornyelsesbevegelse som skal bringe Åndens velsignelse inn i de bestående kirker og organisasjoner, merker man seg samtidig en mindre tydelig teologisk profil. Bevegelsen har på en måte gått seg inn i et mønster, den fremstår med en bestemt stil, sine spesielle sanger osv. Samtidig er bevisstheten på bevegelsens teologi svekket. Særlig blant unge. 

På sytti og åtti tallet visste man mer hva man var uenig om når man snakket med OASE folk. Når jeg i dag står overfor ungdom med en viss tilknytning til OASE og miljøer der OASE har innflytelse, så vet de egentlig lite om den teologi som i sin tid var det spesielle med bevegelsen. Likevel finner man selvsagt holdepunkter for å si noen om OASE’s teologiske særpreg. Jeg nevner særlig følgende: 

Det er lagt ut en rekke artikler på OASE’s nettside, som viser noe av bevegelsens profil. Her er bevegelsens definisjon av profetisk tale, profetisk bønn, profetiske budskap særlig bemerkelsesverdige. Det samme gjelder flere artikler om lovsang. OASE har utviklet en egen teologi om lovsang som er bemerkelsesverdig. Her vil jeg ta utgangspunkt i den forståelse av profetisk tale og av lovsang som preger OASE for ved det å påpeke enkelte teologiske trekk ved bevegelsen.
 

OASE og profetisk tale

Vi begynner med den profetiske tale. Den tenkning som har gjort seg gjeldende i OASE om dette, ble for øvrig påpekt av Steinar Hunnestad allerede i 1980. I et leserinnlegg spurte han hvordan bevegelsen ville forholde seg til såkalte profetiske budskap, og hvordan disse skulle forståes i forhold til Skriften. Han fikk visstnok ikke noe svar. 

Det er imidlertid tydelig at det å tale profetisk har fått en stor og betydningsfull plass i OASE bevegelsens historie. På OASE’s nettsider finner man i dag forskjellig slags undervisning om nettopp dette. Gud taler ikke bare til oss gjennom Bibelen hevdes det, men også gjennom naturen eller situasjoner som vi kommer opp i. ”Å ta imot informasjon eller høre Guds stemme krever at vi åpner oss og lar vår 'åndelige radar' være aktiv.” Selv har jeg hørt tenåringer ned i fjorten års alderen fortelle at Gud taler direkte til dem. Hva dette innebærer og hvordan det skjer får man et innblikk i dersom man besøker nettsidene til IMI kirken i Stavanger, IMPULS, videre Teten OASE, som jo alle forholder seg nær til OASE bevegelsen. 

På IMI’s nettside er det lagt ut ”vitnesbyrd” fra unge mennesker som har vært på såkalte ”profetseminarer”, og lært hvordan man kan få den profetiske dimensjon til å ”funke”. Seminarene foregår ved at man deles op i grupper på fire til fem personer. Man skal øves opp til å motta bilder eller budskap som gjelder en av de andre deltagerne. Er det et såkalt bilde er det opp til den som bildet er gitt til å tolke bildets mening. Et lite sitat fra nevnte nettside viser hvordan dette arter seg på ungdomsarrangementet IMPULS.

”eg var på eit møte med profeti og der fekk me prøva litt om korleis det funka.. ei venninde av meg sku sjå om hu fekk noko på meg.. og det gjorde ho.. ho opplevde at ho såg ein slange komma fort opp mot meg og bråstoppa i fjeset mitt.. dette synest eg virka skremmande.. men no i ette tid har da bevist noko for meg.. eg har Gud med meg og onskapen kan ikkje ta meg! slangen kunne ikkje ta meg for Gud stoppa den! den prøvde seg men tapa.. slik som han og gjorde då Jesus døde på korset for oss.. ! detta blei velldig sterkt for meg, men ein ting er i allefall klar... eg komme til neste gong..!=) kjempe bra”

På OASE’s nettside finner man også anbefalte metoder for å håndtere eventuelle profetiske budskap. ”Det er opp til Den Hellige Ånd hva han vil gi, men vi har ansvaret for overleveringen.” Så foreslåes en måte å ta vare på og overlevere budskapet. Man skal spørre Gud om dette er fra ham, hvem det er til, det skal skrives ned, og bæres frem. Man gir samtidig også kriterier for hva som er en sann profeti, og her ser man av kriteriene at det er teologisk ladet. 

”Profetiens hensikt er å oppbygge, formane/oppmuntre og trøste (1. Kor 14,3). Mottar du en profeti som bringer fordømmelse og bundethet over livet ditt framfor evangeliets frigjøring, skal du avvise ordet. Profetier av advarende og refsende karakter som kan gjøre en person forlegen, hører ikke hjemme i offentlige forsamlinger. Oftest skal et slikt ord kun brukes i lønnkammeret i bønn for personen. Skal det unntaksvis sies til personen, bør det være i en beskyttet sammenheng, med tillatelse fra og nærvær av noen fra det lokale åndelige lederskap.”

OASE’s definisjon av profetisk tale fører til at store deler av Bibelens domsprofetier fratas sin aktualitet. Det alvorlige er at man dermed også skjærer bort de ord Gud har gitt oss med tanke på advarsel og veiledning i forhold til falsk åndelighet i vår tid. Her aner man konturene av det jeg vil kalle en form for moderne Markionisme. Man tenker med utgangspunkt i et gudsbilde, der tanken om Guds vrede og dom ikke får tilstrekkelig rom. Dette må jo innebære at Bibelens domsprofetier også passer dårlig på OASE. Før vi går over til neste tema, spanderer vi noen sitater fra OASE’s hjemmeside, der det undervises om hvordan Gud meddeler seg på forskjellige måter:

”Drømmer
Kanskje du har hatt noen drømmer som har vært fra Gud, sjekk listen under og se om du kjenner igjen noe av det.

• Får drømmen deg til å søke Gud?
• Er Guds nærvær der når du våkner?
• Gjentar drømmen seg?
• Opplever du at drømmen gir deg symboler (som Daniel opplevde)?
• Vekker drømmen deg plutselig?
• Kommer drømmen igjen og igjen tilbake til deg når du er våken?

Bilder
Ser bilder istedenfor å høre ord. Det kan f.eks. være et kunnskapsord, men kommer som et bilde isteden.

Hørbar stemme
Det er ikke ofte dette skjer, men det skjer også i dag. Paulus opplevde en hørbar stemme da Gud møtte ham på vei til Damaskus (Apg 9).

Indre stemme
Dette er kanskje den vanligste måten å høre Guds stemme på. Ofte skjer dette ved et inntrykk du fikk eller bare en enkel tanke som kom til deg. Jeg vet at Gud snakker daglig til oss på denne måten, og Han er mer villig til å tale til oss enn det vi er til å lytte.”

Jeg er ikke i stand til å sin noe annet enn at vi her står overfor svermeri i ordets egentlige og mest opprinnelige betydning.
 

Lovsang

Her vil jeg vise til et intervju som lå ute på OASE’s nettside, med Peter Sandvall. Han har i 16 år vært leder for lovsangen under sommer-OASE. Intervjuet er skrevet under følgende overskrift: ”Lovsang åpner for Guds nærvær og kraft”, og denne overskriften er meget talende for hva man tenker både om Gud, og kraften i menneskets lovsang. Sandvall uttaler blant annet følgende: 

”Ved å lovprise Gud får han en boplass her i vår falne verden og i vår syndige natur. Like lite som lyset og mørket kan forenes eller liv og død kan forenes, så kan ikke Gud være til stede i verden uten lovsangen. Den er en del av Guds vesen. Når Guds herlighet åpenbares, så blir det lys. Og når Guds nærvær er hørbar da er det lovsang!” 

Her sies ikke bare at lovsangen er nødvendig for at Gud skal være til stede i verden, men også at den er en del av Guds vesen! Det er i høyeste grad betenkelig. 

Den tenkning om lovsangen som gjøres gjeldende i vår tid viser at man opphøyer lovsangen til et medium for Guds nærvær og nåde som det ikke er bibelsk grunnlag for. Lovsangen får nærmest status som en form for nådemiddel, godt hjulpet av kirkevekstteologien blir den forstått som et middel som får kirken til å vokse. Dermed skyver man de nådemidler som Guds ord taler om ut på sidelinjen. Det gjelder særlig forkynnelsens nådemiddel. Dette skal jeg komme tilbake til. Her skal vi ta med oss enda et sitat fra nevnte foredrag, for å se nærmere på hvordan man tenker om den musikk som man bruker under lovsangen.

”Musikken har en egen evne til å åpne opp i menneskets indre, som kanskje ikke taleren gjør verbalt. Musikken kan vekke følelser og sinnsstemninger hos folk. En lovsang kan derfor gjøre at noen blotlegger seg, og hva gjør vi lovsangsledere med det? Er vi bevisste på hvilken makt vi kan ha i en kristne forsamling?”

Videre samme side:

”Når vi lovsynger så kan mennesker helbredes, for guds nærvær kommer og det skapes en boplass for Gud i menneskers liv … til og med instrumental musikk kan ha samme funksjon.” 

Jeg tror at vi her er på sporet av et av de viktigste og sentrale punktene i OASE’s teologi. Det dreier seg om hvordan man opplever Gud. Jeg mener å se at bevegelsen fra sin begynnelse har båret i seg en tendens til å hige etter en ordløs opplevelse av Gud. I senere tid har nettopp dette kommet til uttrykk på OASE’s nettsider. Gud uttrykker seg ikke bare gjennom ord kan vi les, men også ordløst. 

Jeg husker fra min egen ungdomstid da jeg vanket noe i de miljøer som var knytet til OASE. Det slo meg allerede da at forkynnelsen og tenkningen om forkynnelsen ikke egentlig bygde på den forutsetning at det er ved og ordet som forkynnes, at jeg møter Gud. Forkynnelsen gikk mer i retning av å innby til den store opplevelsen som skulle komme etterpå. Man burde komme frem etter møtet, bli bedt for og så oppleve tungetalen. Dette var den store opplevelse som man ikke kunne sette ord på. Dette tror jeg er grunnen til at man i senere tid kan se en viss åpenhet overfor den såkalte retreatbevegelsen i OASE. B. Ø Fjell skrev om dette i Dagen for noen år siden, i en artikkel som heter Karismatiske vinger og ortodokse røtter.
 

Avsluttende refleksjoner

Den kritikk som fra Luthersk hold har vært rettet mot OASE, er at bevegelsen fører frem en forkynnelse og lære som drar oppmerksomheten bort fra det sentrale i den kristne tro, nemlig læren om Jesus Kristus, hans død og oppstandelse. Jeg tror jeg også vil føye til noe mer her og presentere noen tanker med utgangspunkt i det gudsbilde jeg mener kommer til uttrykk innen OASE bevegelsen. 

Som nevnt ovenfor finner man en oppfatning om profetisk tale, der læren om Guds lov underslåes. Dette peker i retning av at OASE bevegelsen i liten grad tenker om Gud med utgangspunkt i læren om lov og evangelium. I samsvar med vår tids teologiske trender, tenker man i stor grad terapeutisk om Gud, og frelsesbegrepet er også terapeutisk ladet. Det er sterke psykologiserende overtoner, og alt korresponderer med en form for sanativ tenkning om Guds gjerning i mennesket. 

Man finner videre at bevegelsen preges av det jeg vil kalle et nytt kanaans språk. Dette skal vi merke oss. Det tales, og synges enda mer, om Guds storhet, makt, kjærlighet osv. Ikke minst kommer dette til uttrykk i de mange lovsanger, som ofte kun består i enkle banale setninger. På mange måter kommer OASE’s forståelse av Gud til uttrykt i lovsangene. Jeg mener å se at man i den forbindelse finner en fremstilling av Gud som er konsentrert om Guds egenskaper. 

Det er den ene Gud som lovsynges, han som skaper, styrer og viser sin kjærlighet, og som er nærværende i lovsangen. Samtidig ser man at det i mindre grad tales om Gud i det jeg vil kalle juridiske og etiske kategorier. Det tales lite om Guds dom, om Guds rettferdighet eller Guds tilgivelse. Nåden blir i stedet forstått som en kraft som har en helbredende virkning. Det tales heller ikke mye om Guds treenighet, og dermed blir det som er spesielt og spesifikt ved den kristne gudsåpenbaring satt i skyggen. Selv om treenighetslæren i seg selv er uforklarlig, er den samtidig selve forutsetningen for å kunne forstå hva Guds nåde og frelse består i. Treenigheten gir grunnlaget for dette, fordi den viser oss hvordan Guds hellighet og kjærlighet utspilte seg mellom de tre personer i Gud, og hvordan forsoningen derfor kan forståes som et oppgjør i Gud. Det vi kaller Guds egenskaper kan heller ikke forståes rett, uten på bakgrunn av treenighetslæren. 

En rett forståelse av Gud forutsetter det jeg vil kalle en indretrinitarisk referanseramme. Der det indretrinitariske perspektiv er svekket, eller forlatt, lærer man ikke lenger teologi på Bibelens åpenbaringsgrunn. Der beveger man seg i stedet i retning av en allmenn religiøs teisme, som i stadig mindre grad gir rom for læren om forsoning og frelse. Det mener jeg egentlig er den store fare for OASE bevegelsen. Fordi den fjerner seg fra treenighetslæren, fjerner den seg også fra selve frelseslæren og dveler ved opplevelsene og tankene om de ene Gud. På dette grunnlag vil jeg hevde at OASE er i tydelig bevegelse i retning av det allmenn-religiøse.